Nede, men ikke ferdige

By
Updated: oktober 26, 2014

Denne nettsiden har ikke vært mye oppdatert i høst. Vi har hatt viktigere ting å bruke tiden på.

2014 vil stå igjen som et sort kapittel i Birkebeinerens fotballhistorie. A-laget rykker ned til 3. divisjon med en poengfangst man kan telle på to hender, og med ett fattig poeng på hjemmebane. Rekruttlaget har tapt alle kampene bortsett fra fem i 4. divisjon, ofte med kalassifre. IBK 3 endte sist i 6. divisjon. Juniorlaget måtte trekkes fra serien allerede i vinter. Et seniorfotballstyre som trekker seg. Spillerflukt. En lokalavis som har kost seg med agurknyheter fra Årbogen siden fellesferien.

«IBK er en klubb i full oppløsning.» «Heisen stopper ikke her – til neste år er de nede i 4. divisjon». Den ene dommedagsprofetien etter den andre har blitt meldt i Eiker-bygdene i høst.

Er det virkelig slutt nå? Har bobla sprukket så ettertrykkelig at vi simpelthen bare kan legge ned fotballen og holde oss til langrenn og terrengsykkel her oppe i skauen?

Selvsagt ikke.

Faktum er at Birkebeineren som idrettsforening, og fotballen som egne særgrupper (senior- og juniorfotball), står sterkere enn på svært lenge. Mens gutta på banen har kjempet en håpløs kamp mot overmakten, har arbeidet utenfor banen vært den viktigste kampen for å sikre fremtiden.

IBKs 2. divisjonsprosjekt startet høsten 2008. A-laget var den gangen et lag som så 4. divisjon i hvitøyet etter flere år med fallende kurve. Den høsten begynte Joakim Borgen en formidabel jobb med å bygge opp et lag som skulle bli det beste klubben noen gang hadde sett.

Intensjonen var klar: I Drammensområdet befant det seg en mølje med lag på samme nivå, som kjempet om de samme spillerne og de samme kronene, og som i realiteten brøyt hverandre ned. Avstanden frem til MIF og SIF var alt for stor, distriktet skrek etter et stabilt 2. divisjonslag. Vi ville bli den klubben, bygget opp av det beste klubben hadde avlet frem, og de beste som ikke fikk plass på Gulskogen og i Mjøndalen.

Allerede til året etter, i 2009, var forvandlingen total. IBK vant 3. divisjon 6 poeng foran Jevnaker og spilte kvalik til 2. divisjon, men tapte sammenlagt 5-3 mot Førde. I 2010 var laget enda bedre, og det var utrolig at man klarte å skusle bort avdelingsseieren til Jevnaker, som rykket opp. Samme år ble også seriesystemet lagt om og 3. divisjon ble halvert. I 2011 var det derfor ikke lenger snakk om kvalifisering for å gå opp til 2. divisjon, og sesongen ble en parademarsj der opprykket var sikret midt i september og seiersmarginen til slutt ble på hele 23 poeng.

Til debuten i 2. divisjon ble Birkebeinere som Thomas Solvoll og Bajram Ajeti hentet hjem, og i startoppstillingen mot Gjøvik FF i den historiske debutkampen var 9 spillere oppvokst i Nedre Eiker, 1 på Åssiden og 1 i Drammen/Lier. Intensjonen var oppfylt. 2012 ble et nytt jubelår, der IBK kjempet i toppen gjennom hele sesongen og endte opp på en enormt sterkt 4. plass.

Kenneth Dokken hadde sammen med Joakim Borgen vært en meget sentral person i IBKs opptur, men Kenneth hadde ambisjoner som strakk seg utover en liten klubb som Birkebeineren og ble «headhuntet» til Notodden høsten 2012. Joakim så ikke langt da han måtte erstatte «Verdens beste IBK-trener», siden Kenneths far Arne Dokken var den som overtok det midlertidige ansvaret ut sesongen.

Foran 2013-sesongen måtte man imidlertid ut på trenerjakt igjen, og for første gang i historien endte man opp med en trener fra utenfor eget distrikt, og for første gang fikk klubben en heltidsansatt trener.

Oppildnet av den lange oppturen skulle IBK Fotball ekspandere. IFO ble startet opp, sponsorbudsjettet ble kraftig oppgradert, barna skulle på Akademi, og planen man hadde jobbet etter ble skrevet om. Selv ikke himmelen satte begrensninger.

Det gikk til helvete.

IFO ble utad en suksesshistorie med glade barn i strålende solskinn. Innad en katastrofe med en utslitt organisasjon og et budsjettert kjempeoverskudd omdannet til underskudd pga. transportkostnader.

Materialet var mer enn godt nok til å hevde seg i 2. divisjon, foredlingen var skrekkelig. I stedet for å jobbe med det man hadde, og å holde seg til intensjonen, begynte man å røre det til. En svensk leiesoldat dukket plutselig opp på Årbogen. En varm sommerdag landet det et par spanjoler og en australier på Gardermoen. Yrke: Fotballspiller for Birkebeineren.

Det er alltid vanskelig å følge opp en god debutsesong. Entusiasmen hadde begynt å legge seg. En hel angrepsrekke var borte. Nykommerne innfridde ikke. Treningene var svake. IBK gikk fra å være et topplag til å vake rundt nedrykksstreken. Panikken begynte å bre seg. I mai trakk Joakim Borgen seg fra vervet som sportslig leder, pga det han mente var «manglende ambisjoner» i klubben. Tilbake satt en heltidsansatt trener med bukta og begge endene og en for svak ledelse. Det kunne ikke gå bra.

I slutten av august gikk fotballstyret til hovedstyret i IBK og ba om hjelp. Fotballen var satt under administrasjon.

Med et lag som kunne vært godt nok for Adeccoligaen skrapte vi så vidt til oss nok poeng til å holde plassen i 2. divisjon i 2013. Men uroen hadde bredt seg. Folk var knekjørte. Og pengene hadde rast ut av kassa.

Klubben gikk på halv tolv inn i 2014. Juniorfotballen hadde fått nok og skilte seg ut i en egen særgruppe. De fleste spillerne som var kommet under 2013-sesongen hadde forsvunnet igjen, uten tro på prosjektet. Flere av dem endte opp i Drammen FK.

Marko Tanasic ble ansatt som ny hovedtrener så sent som lille julaften 2013. Marko gjorde en kjempejobb med å få spillerne klare til seriestart. Med 10-12 mann på treningene var det ikke mulig å sette noe lag før langt utpå vårparten. Inn kom flere spillere på korttidskontrakter. Et eksternt fond ble opprettet for å styrke laget, kontrakter ble skrevet uten at klubben hadde kjennskap til innholdet. Galskapen var total. Laget overrasket med seier mot Pors i serieåpningen og mot Kongsvinger på Gjemselund 16. mai. For øvrig var det få lyspunkter. Til ferien sto laget igjen med sørgelige 9 poeng.

Inn mot fellesferien ville fotballstyret sparke Marko Tanasic, mannen de hadde ansatt 5-6 måneder tidligere. Begrunnelsen var av både sportslig og økonomisk karakter. Nye spillere skulle hentes inn, blant annet via svenske agenter.

Problemet var at fotballgruppa formelt sett fremdeles var under administrasjon, og kun en håndfull personer hadde lenger tro på prosjektet. IBK var ikke lenger et lokalt lag. Vi hadde redusert oss selv til et produkt. Men ingen i Krokstadelva var interesserte i et produkt. De har vi nok av på Buskerud Storsenter. Tilhørigheten var blitt minimal. Og med en junioravdeling som hadde blitt vanskjøtt gjennom flere år var det heller ikke mye lys i sikte. Man hadde pisset i buksa for lenge.

Utfallet kjenner de fleste. Marko ble i klubben, mens store deler av fotballstyret trakk seg. Drammens Tidende fråtset i elendigheten og IBKs leder Hanne Kristiansen, som omtrent ikke har gjort annet enn å jobbe for fotballens beste de siste to årene, ble sommerens største skyteskive. Fra en allerede tynn A-stall forsvant en rekke spillere.

Et midlertidig seniorfotballstyre kom på plass i løpet av sommeren og alle bremser ble satt på. Vi mener at det var den eneste måten å redde klubben og fotballen på lang sikt. For oss er det veldig uklart hvordan man skulle ha klart å gjennomføre sesongen i 2. divisjon ved å kjøre på som før.

Denne historien har vært skrevet før, i utallige fotballklubber i Norge. Vi leser om situasjonen i klubber både i Tippeligaen, i 1. divisjon og i Oddsenligaen som har store økonomiske utfordringer. Noen kjører på som før, andre løfter henda og tar et steg tilbake for å bygge for fremtiden. I Birkebeineren har vi gjort det siste.

Det har blitt jobbet knallhardt i hele høst for å få kontroll på situasjonen, for å kunne gå inn i 2015 med rak rygg og uten for mye gammel moro i bagasjen. IBK skal nå tilbake til den opprinnelige planen, der vi skal tilby lokale spillere det beste treningsmiljøet på 3. divisjonsnivå i vårt distrikt, og en utviklende kamphverdag i 3. og 4. divisjon.

Målsetningen for 2015 vil derfor være å stabilisere A-laget som et godt 3. divisjonslag og bygge opp et lag bestående av stammen fra årets lag sammen med unge, lokale spillere som vil bli gode. I et 3-5 års perspektiv skal IBK igjen kjempe om opprykk til 2. divisjon, men dette må skje på rette premisser og som en konsekvens av langsiktig arbeid.

Vi skal satse knallhardt på egenutvikling av spillere. Junioravdelingen vår har blitt neglisjert for lenge pga. satsningen på A-laget og flere årganger har gått tapt. Med juniorfotballen som en egen særgruppe er mulighetene helt annerledes og våre gode årganger fra 2001 og nedover skal foredles på en helt annen måte. Dette er arbeid som tar tid og krever tålmodighet, men en fotballeder som ikke tenker langsiktig er en dårlig fotballeder.

Alle klubber opplever oppturer og nedturer. I lokalområdet finnes det mange eksempler på dette: For eksempel Mjøndalen, som lå lenge og vaket i 3. divisjon, men som nå er en klubb som lukter på Tippeligaen. Eller Strømsgodset, som holdt på å gå over ende, men som nå er Norges mest spennende klubb. Eller Drammen FK, som gikk fra andre til fjerde, men som har jobbet seg tilbake til 2. divisjon.

Vi i IBK ser frem til å skape en tilsvarende historie.

En veldrevet klubb vil alltid komme tilbake.

 

Legg igjen en kommentar

Loading Facebook Comments ...
Loading Disqus Comments ...